Jeg er norsk, har vokst opp i Oslo, studert i arkitektur og filosofi i Bergen, tok diplom ved Bergen arkitektskole i 1994 og er nå arkitekt med base i Tromsø sammen med Knut Eirik, jeg har alltid levd i sentrum i disse byene og reiser ofte mellom dem, og til andre byer hvor jeg også søker meg mot sentrum. Jeg søker meg også mot naturen. Strender jeg kan gå til, terreng jeg kan gå turer og skiturer i, hverdagsnaturen som er tilgjengelig en ettermiddag eller en morgen. Naturen i byen. Derfor beveger jeg meg stort sett over enten veldig små eller veldig store avstander.
Det er langt fra Tromsø til Nuuk, vi må ta 4 fly, men når vi er her er vi midt i et tett sentrum med nærhet til naturen, en verden av små avstander omgitt av veldig, veldig store avstander. Nå har både Tromsø og Nuuk i likhet med de fleste andre byer en mellomskala som er basert på bilens rekkevidde, et gryende suburbia som mangler sentrums diversitet. Men siden vi er i sentrum nå når vi er her, slipper vi å tenke på det… eller gjør vi det? Når vi jobber med et område i hjertet av Nuuk, skal vi tenke på å intensivere både den urbane naturen og tettheten på samme tid, slik at Nuuk slipper å bli en mer og mer spredt by?
I Spillet om Tromsø – dialogenes by, undersøkte vi blant annet vekst innover vs vekst utover.
Nærheten mellom mennesker, forskjellige fagmiljøer, næringer, utdanningsinstitusjoner og administrasjon er veldig tydelig i en by i vekst med stor avstand til neste by. Man har hverandre og hverandres forhold til verden. Denne utvekslingen av verdenserfaringer gjør at Nuuk befinner seg midt i verden i større grad enn metropoler som er så store og komplekse at de blir sin egen verden. Jeg ser veldig fram til denne våren, dette samarbeidet og de diskusjonene som kommer opp.
www.dahluhre.no
Kjerstin@dahluhre.no
