Erindring 1 – fra Store Slette

”En uke før jul får vi en fireroms leilighet i blokk 4 på Sletten. Det er et beryktet sted, en mytisk slum midt i byen, som består av ti parallelt oppmarsjerte blokker. Grå betong skinner gjennom den flakkende malingen, knuste ruter er lappet med trebord og papp, fra vinduene er det utsikt bare til blokkene midt imot, fordi ingen tenkte på å plassere dem forskutt i forhold til hverandre. Julaften sitter vi blant flytekasser som lukter fortid og spiser indrefilet med hasselbach-poteter og bernaise-saus.

I hver etasje løper det en svalgang i hele blokkens lengde. Den er sterkt trafikkert. Barn stormer fram og tilbake, kvinner sleper tøysekker til og fra vaskeriet i blokk 3, menn lunter forbi med ryggsekk og børse på ryggen, eller vender hjem, bærende på bloddryppende dyr. Nabokonene brer ut papp på betonggulvet og parterer seler og lemmer opp reinsdyr. På verandaene henger reinsdyrsgevir, påhengsmotorer, vasketøy, tørrfisk, sykler, grønlandske flagg. Vi bor i øverste etasje, men står i akustisk forbindelse med hele blokken. På alle tidspunkt gjennom døgnet gjenlyder blokken av barnegråt, rop, jubelskrik, grønlandsk popmusikk eller plutselige drønn fulgt av en foruroligende stillhet.

Beboerne varierer fra sosialklienter og pensjonister til lavere middelklasse, innflytere fra distriktene, fangere og fiskere, ufaglærte, portører, kontormedarbeidere, skolelærere. Familiene som bor langs svalgangene har et uoverskuelig antall medlemmer, barna er tallrike og umulige å skjelne fra hverandre. Søppelsjaktene tetner jevnlig til, i oppgangen driver det med søppelposer som barna sparker ned trappen. Vi er den eneste danske familien i Blokk 4.

Etter et par måneder demrer det for oss at vi har vært heldige. Vi kunne ikke forestille oss å bo et annet sted. Blokk 4 er et helt samfunn, en bygd på høykant hvor de fleste kjenner hverandre. Barna er vekk i timer av gangen, de leker med naboens unger på svalgangen, eller på den nesten tomme parkeringsplassen mellom blokkene. De kommer hjem tyggende på fliser av tørrfisk og sier ord vi ikke forstår.”

Denne teksten er fra Kim Leines debutroman KALAK fra 2007, tidsbildet som beskrives kan være fra 1980-tallet.